Det ble nok også i gamle dager fisket mye i vatna, men kanskje ikke så mye som vi kunne fristes til å tro. Det var rent «matfiske» og med redskaper som gav hurtig og mest utbytte – som garnfiske og lystring i elver og bekker om høsten. Det gikk store mengder sjøørret og laks opp i vassdraget, og der kunne være lett å ta store fangster, men en får inntrykk av at for de fleste var sild og annen sjøfisk foretrukket foran ferskvannsfisk.
Det var mye vilt i skogene, og noen få foretrakk å drive jakt og fangst om vintrene i steden for å dra på lofotfiske. Datidens fornemste vilt var tiuren, og den kunne opptre i store flokker. I kalde vinterdager satt tiur og beitet i furukronene innover alle heier, opp til 4 – 5 i en enkelt furu. Det jegerne mest så fram til var likevel spilljakten om våren på tiurens leikplasser.
Elg fantes ikke her før i en kort periode like etter århundreskiftet. Da kom det noen dyr streifende , og de kunne muligens ha bygd opp en stamme om de ikke raskt var blitt utryddet ved jakt. Senere forekom det sporadisk at streifdyr passerte området, men det var først etter 1945 at en elgstamme ganske sakte begyntte å bygge seg opp. Nå er elgbestanden her trolig en av de tetteste i Norge.
Helt til mot slutten av 1800-årene var bjørnestammen her særdeles tallrik, og slagbjørner herjet ofte blandt tamdyrene. Den kunne også gjøre stor skade i konrnåkrene om høsten. Modent korn var visst en av dens livretter. Ulv var det også store flokker av en tid. Den var regnet som enda verre enn bjørnen. Kampen mot rovdyrene var en vesentlig del av kampen for å overleve, og deres innhogg i de små men særdeles livsviktige husdyrflokkene kunne få svært tragiske følger for de mennesker som ble rammet. Men så fikk Helgeland Norges dyktigste bjørnejeger gjennom tidene, samen Old Elias Thomassen (1812 – 1895). Han skjøt i sin tid godt over hundre bjørner. På samme tid levde også flere andre bjørnejegere som hver fikk noen bjørneliv på samvittigheten, men det er uten tvil Ol-Tomså – som han ble kalt i bygdene- å takke for at bygdefolket omsider ble befridd for den svøpen som rovdyrplagen vitterlig var i en tid da kampen for føden var en kamp på liv og død for menneskene i ødemarksbygdene. Ol-Tomså ble ikke så lite av en folkehelt, men også omgitt av en viss mystikk og frykt. Han var jo same, og det ble gjerne tillagt overnaturlige evner.
Samer og nordmenn hadde levd side om side i disse strøkene fra så langt tilbake som historien går. Samene var stadig på flyttefot med sine reinflokker, og vinters tid bodde de ofte for lengere tid på enkelte garder. Det to folkegrupper omgikkes stort sett i fred og forståelse, men de var ulike i kultur, språk og mentalitet og blandet seg ikke med hverandre.
Folk har nok streifet omkring i disse serøkene helt siden istiden. På øya Vega satte de sine spor for over 9000 år siden. I Vassbygda ble det for noen år siden funnet en liten, særdelesl fint forarbeidet steinøks som en jeger har mistet for mellom 4000 og 5000 år siden. Hvem disse menneskene var av rase og opphav er nok noe vi aldri får vite.
Dette ble lite om Kalbekkvika, som jeg egentlig skulle skrive om. Det kom til å dreie seg mer om den trakten Kalbekkvika er en liten del av.
Fremmede som har gjestet Vassbygda er ofte blitt betatt av naturen her, og ikke minst er dette vassdraget med Storvatn, Fjellvatn og Eidevatn blitt betegnet som en virkelig naturperle. Vi ser litt av det fra hytta her. Vi ser over til noen av de skogkledde øyene i Storvatn. Ikke minst disse øyene er med på å skape et malerisk landsksp og eieren skal ha honnør for at han vil la den gamle gran- og furuskogen som står der være urørt. Ikke minst den gir en egen og ekte naturstemning med en aura fra gamle tider.
Utsikten fra hytta her er omtrent den samme som steinaldermennesket fikk da han kom ned til denne stranda. Skogen er ikke den samme. For 4 – 5000 år siden var det bare furuskog og lauvskog å se, men landet ellers er akkurat slik det var. Oppe i fjellbandet kan vi forresten ennå i dag se bestand av urørt furuskog med over 500 å gamle trær.
Enten du er fisker, jeger eller du bare ønsker deg ute i fri natur ligger viddene og venter på deg og kan gi deg opplevelser du sent vil glemme. Men send også en tanke til de menneskene som i sin tid levde av dette landet og selv var som en del av naturen.
Forfattet av Arvid Sveli 1992.
