I 1877 kom trønderen Karl Magnus Johansen Welde til Åbjøra og ble leilending der til 1918. Karl Magnus må ha vært en særpreget personlighet, selvbevisst og ikke så lite sta. Det har gått mange fortellinger om ham i Åbygda. Oppe i den bratte og ulendte lia nordøst for garden ble han en gang angrepet av en rasende bjørn som han hadde skadeskutt. Det bli ikke tid til å lade på nytt. Han kastet geværet og reddet seg ved å hoppe ut til toppen på en stor gran som vokste opp langs et høyt, loddrett stup, fikk klamret seg fast i den og klatret ned. Så gikk det i full fart heim til garden der han hentet et annet gevær og fikk avlivet bjørnen.

Olaf Bergersen fra Vassbygda like sør for fylkesgrensen til Bindal var bruker fra 1919 til 1940. Han drev i sin tid sølvrevfarm i Åbjøra og hentet mye av revforet ved fiske i Åbjørvatnet. Både i hans tid og mens Karl Magnus var på garden var det flere foreldreløse gutter som fikk komme til Åbjøra og fikk en heim der. Karl Magnus hadde stor familie mens Olaf og kona Marie var barnløse.

Magne Fjerdingøy fra Namsskogan var bruker fra 1941 til 1947, og siste brukeren var Johan Westerfjell fra 1948 til 1954. Siden har garden ligget øde og bare blitt brukt til husvære under skogsarbeid. Johan Westerfjell og hans familie flyttet til Namsskogan, og det synes alltid å ha vært en livlig forbindelse mellom denne trøndelagsbygda og gardene ved Åbjørvatnet. De var da også ledd i en flyktningerute under krigen 1940

Åbjørgarden hadde seter omkring 4 kilometer lenger inne i dalen. Den lå pent til med en fin setervoll ned mot elva som her fløt bred og rolig over en slett bunn av grus og småstein. Husene der er forlengst borte og vollen er plantet til med skog.

Å livberge seg på en gard som Åbjøra krevde omtanke og god planlegging. Vinters tid kunne isen på Åbjørvatnet være ufarbar i lange perioder, og folket på garden var da så godt som helt utestengt fra omverdenen. Også ellers var all transport til og fra garden svært tungvint, og det gjaldt å være mest mulig selvberget med matvarer og hva som trengtes til livets opphold. Tyngre saker, som f. eks. mel, måtte de sørge for å kjøre fram på godt vinterføre. Ellers dyrket de også korn til eget bruk, som de malte på gardens kvern.

Men de som bodde her levde et fritt liv med en rik og mektig natur omkring seg. Ensomt kunne det nok være, og kanskje gikk det måneder mellom hver gang de så andre mennesker. Vinters tid kunne de få besøk av skogsfolk som bodde i skogstuer inne i dalen eller ved vatnet, og av tømmerfløyterne om våren. Samene så vel også innom når de flyttet med reinflokkene mellom innlandet og kysten. Og for gardens mannfolk var det høve til å være med både på skogsarbeid og fløyting om de hadde anledning til det. I 1930-årene drev Bindalsbruket en skogplanteskole for lokalt behov i Åbjøra, med ungdom fra bygda som arbeidskraft. Da kunne det nok bli ganske livlig på Åbjørgarden.

Den gamle stua på Åbjøra blir vedlikeholdt, men husene ellers er borte nå. Det sies at mørkeredde folk bør ikke overnatte i denne stua alene. – Det spøker der, ifølge flere som skal ha opplevd det!

Åelva var et viktig fløytevassdrag og har båret svære mengder tømmer på sin rygg ut til fjorden. Den gjorde det mulig å driveskogbruk rundt Åbjørvatnet og helt inn til Oksdalen, og dette har vært et av de aller viktigste skogområder på Plahtes Eiendommer. – Ja, all skogsdrift i hele Åbygda, fra grensen mot Urvoldvassdraget, var bare mulig med Åelva og dens sideelver til tømmertransporten.

Det var ingen dammer for regulering av «fløytervatn» i hovedvassdraget, og fløytingen gikk ikke alltid helt uten problemer. Flere steder i fosser og stryk kunne det lett danne seg tømmerbindinger som det var både arbeidskrevende og farlig å få revet. Noe av det verste var vel det som hendte sommeren 1937 da de fikk 3.000 m3 tømmer i en eneste vase i Brattfossen, vel en kilometer nedenfor Åbjørvatnet. Det tok mange ukers slit før fløyterlaget fikk løst den floken.

Tømmer fra området tas nå opp på bil ved nedre ende av vatnet, men fremdeles må tømmer fra skogene rundt vatnet og fra Åbjørdalen fløytes dit. Denne gamle transportmåten er således ikke helt slutt her. Men siste fløyting fra Åbjørvatnet til sjøen foregikk i 1972.

I dag tar det ikke så mange minuttene med bil fra Åbygda til Åbjørvatnet. Men den som vil prøve hvordan adkomsten var i gamle dager – før veien kom i 1978, kan ta den gamle gangstien fra Skarstad til Granbostad – «over Heia», som de sa. Det er bort i mot en mil i kronglet og bakket terreng, gjennom skog og over hei og myr, og med en stigning opp til høyeste punkt på ca. 250 meter. Her var det ikke mulig å kjøre uten på godt vinterføre, så mesteparten av året måtte ryggmeisa være transportmidlet. En kan så undres på hvordan Hans Kristensen i sin tid fikk transportert den store åttringsbåten fra Granbostad til sjøen.

Langt mer avsides enn selve Åbjøra lå nybyggerheimen fra slutten av 1930-årene, Klarem, inne i Oksdalen. For å fortsette dit fra Granbostad var det først en halv mils rotur over Åbjørvatnet og så en fottur på 11/2 mil gjennom skog og myrterreng. Underveis måtte en krysse elva inne i Åbjørdalen to ganger, noe som kunne være vanskelig nok om ikke vannstanden var lav. Til vanlig brukte de to dager hver vei når de skulle en tur til handelsmannen på Terråk. Men det saes at ungguttene på Klarem kunne greie en handletur til Majavatn på ett døgn. Det måtte i så fall bli nærmest et terrengløp.