De brøt opp noe åkerjord på Klarem og dyrket poteter. Fôr til hest, to-tre kyr og ungdyr, hentet de på fjellslåtter opp til en mils vei fra Klarem, og kjørte det heim på vinterføre. Dessuten hadde de sin reinflokk, og de hadde samenes eldgamle kunnskaper om matnyttige planter fra skog og fjell i behold. De hadde ingen mangel på mat der inne i villmarka.
De hadde bygd et laftet tømmerhus til bolig, men hadde også en stor gamme de kunne bo i. Fjøs hadde de også bygd, og i 1940 kunne familien flytte til Klarem og bosette seg der.
Jeg har selv gode minner fra denne nybyggerheimen da vi i noen fine høstuker drev med tømmerblinking der inne i begynnelsen av 1950-årene. Vi bodde da i tømmerhuset som de stilte til rådighet for oss. Peder Johnsen og hans to døtre bodde i gammen, de andre av familien var visst inne i fjellene på reingjeting.
Peder var dypt religiøs, og hver morgen holdt han andakt. Da ljomet en eiendommelig salmesang med høy røst ute fra kåta. Han pleide også å holde prekener – «oppbyggelse» – omkring på gardene. Han så Guds pekefinger bak alt som hendte, og om f. eks. rein gikk utfor flog og slo seg i hjel, tok han ikke noe av kjøttet. – «Det Gud hadde tatt for å straffe skulle ikke tas tilbake.» Han holdt streng hustukt innen familien, og heime skulle det bare snakkes samisk. En av sønnene fortalte at han kunne ikke et ord norsk da han begynte på skolen.
Peder Johnsen var høy av vekst til same å være, og var bredvokst og kraftig. I sin ungdom var han ansett for å være Åbygdas sterkeste mann, og det sier ikke så lite med tanke på denne grendas mange kraftkarer av skogsfolk. På den tiden vi bodde på Klarem begynte han å bli noe merket av alderen. Et kvitt, viltert hår og skjegg fikk ham til å ligne billedfremstillinger av det gamle testamentets profeter.
En fjellets høvding og hans datter. Peder Johnsen Westerfjell og Maina på Klarem 1953.
Det Peder Johnsen Westerfjell ble mest kjent for var hans store innsats i fiskekulturarbeid. Gustav Westerfjell, sønn til Peder Johnsen har fortalt om denne store fiskekultiveringen.
I Åbjørdalen, ca. 1/2 mil nedenfor Kalvkruvatn, er det en foss som hindrer oppgang av fisk, og hele vassdraget ovenfor var fisketomt. Det begynte med at Peder Johnsen tok noen fisker i elva under fossen og satte dem ut i kulper ovenfor. Senere bar han fisk til det store lonet nedenfor Klarem. Det var noe han foretok seg for moro skyld og hadde neppe håp om at det skulle gi resultater. Men fisken formerte seg fort, og etter noen år fikk de ørret av fin kvalitet i elva og lonet.
En annen same, Nils Johan Kappfjell, bar så fisk videre opp til Kalvkruvatn. Da også denne utsettingen lyktes over all forventning fortsatte Peder Johnsen å «befolke» de andre store vatna etappevis, først Mellavatnet i 1921. I 1939 bar han og sønnen Paul fisk til Ringvatnet og Oksdalsvatnet. Et år under krigen var det en samekone som bar 12-13 fisker til noen mindre vatn i fjellet ovenfor Mellavatnet. Det ble noen svært gode fiskevatn. De fikk senere navn etter henne som bar fisk dit og kalles i dag Nilsinetjønnene.
At det var blitt fisk i disse vatna klarte de å holde hemmelig i mange år, men i 1930-årene raste en ren gullfeber i Bindal etter funn som ble gjort i Kolsvik, og skjerpere rak omkring i alle fjell. Noen oppdaget da at det var enestående stor og fin fisk i Kalvvatna, og snart gikk det rykter i bygdene om ørret på 4–5 kilo der inne.
I første omgang førte ikke dette til noen stor tilstrømming av sportsfiskere til disse fjerntliggende strøkene, men ryktene spredte seg vidt utover, I 1950-årene var det enkelte som tok til å benytte fly inn til Kalvvatna, og det forekom nok også at de hadde gummibåter og garn med. Men det foregikk neppe fiske i slikt omfang at det hadde noen større negativ betydning for bestanden i disse store vatna.
Engelskmennene fra Horstad var interessert i fiske og jakt også andre steder i Bindal, utenfor Horstads grenser. Marineoffiseren Mr. Rowson, den siste av engelskmennene som hadde tilhold på Horstad, fikk bygd en stor og staselig hytte på Åbjørneset nedenfor Åbjørgarden. Det sies at han trivdes godt i disse storslagne omgivelser, kanskje søkte han seg av og til bort fra Horstad og selskapet der til fred og ro i ensomheten. Bøker han hadde brakt med til Åbjøra lå lenge igjen i en liten hytte som Bindalsbruket lot oppføre på neset.
Rowson hadde hatt kommandoen på et krigsskip under første verdenskrig, og i følge Torvald E. Solberg hadde krigsveteranen i samtaler med ham gitt uttrykk for sitt syn på krig som avskyelig og grusomt vanvidd, og han hadde nok et pessimistisk syn på menneskehetens fremtid. Han kom ikke mer tilbake til Åbygda. Hytta på Åbjørneset var kostbar å vedlikeholde, og da det ikke var behov for den, ble den revet. Bindalsbruket fikk oppført to bra store skogstuer ved Åbjørvatnet av materialene.
